Hund?

Jeg har spekulert masse på dette med å kanskje få oss en hund i det siste. Jeg tenker da mest på de "koselige" aspektene ved å ha hund.

Min største grunn for å ikke få hund har alltid vært at jeg da blir "bundet", og det blir vanskeligere å reise utenlands like ofte og lenge som jeg selv har lyst til!

Det er masse fordeler ved å ha hund:

- Ha en å gå tur med (noe som ikke trenger å være like koselig i sidelengs hagl som i solskinn)
- En som alltid er like glad for å se meg. (Da går jeg automatisk ut fra at Mattias på et tidspunkt blir "obsternasig" nok til å være sint på sin mor. Akkurat nå stråler han selvsagt som en sol hver gang han ser meg)
- Fremfor alt er det masse kos og lek forbundet med hund.

Men nå har det seg slik at jeg allerede får både kos og lek og går masse tur! På disse turene treffer jeg relativt ofte andres hunder. Noen av dem er koselige og snille nok, men overraskende mange bjeffer etter meg og hopper opp på meg, barnevognen eller bilen med skitne og skarpe klør. Noe jeg absolutt IKKE setter pris på..
Jeg går ofte nok forbi hus hvor hunden til stadighet er lukket ute i en 8 kvadratmeter stor hage, så kan de sitte der og bjeffe på folk som går forbi, og traske rundt i egen lort. Er det fordi folk ikke gidder å gå tur med hunden sin lengre?
Ofte tenker jeg: Hvorfor har folk hund?
Kanskje har folk flest hund av praktiske årsaker? Hvilken nyttefunksjoner kan de så?

Feks. var det hund på de aller fleste hustakene i Mexico City. Disse skulle, i tillegg til piggtråden rundt takterrassene, holde innbruddstyver borte.
Utenom dette kan hunders praktiske bruk begrenses til å hente avisen, trekke en slede, gjete sauer og holde vekk katter (og skremme vekk eventuelle venner og bekjente som er redd for hunder).
Summasumarum?
Jeg liker katter og ALLE vennene mine, leser avisen på nett og har hverken slede eller sauer! Hva i all verden tenker jeg på?!
Hund er nok det siste jeg trenger. . .

Havfruen

De siste 3 årene har jeg slått meg på krim-romaner. Den sist avsluttede heter Havfruen og er skrevet av svenske Camilla láckberg. Jeg har spesielt sansen for de psykologiske aspektene i boken, innsikten i menneskets psyke og ikke minst de levende miljøbeskrivelsene. At jeg i tillegg kan kjenne meg igjen i og har sansen for, Ericas, en av hovedpersonenes evige nysgjerrighet gjør boken enda mer lesbar for mitt vedkommende.
Boken er den sjette i en serie som beskriver et bestemt politidistrikts saker, og kan leses uavhengig av hverandre (noe jeg også har gjort siden dette kun er den tredje jeg leser av henne..)
les anmeldelse av Havfruen

Ny interresse?

Ja, så får vi se om jeg får tid i hverdagen til å fylle bloggen min med erfaringer, hjertesukk og rare opplevelser. Noe jeg har nok av for tiden med en krabat som nettop har funnet ut at han kan snurre rundt og har veldig lyst til å klore seg fremover i livet.