Som "forberedelse" til morsrollen, leste jeg
Tveitereids bok. Den drøfter barnefamilier sett i forhold til samfunnets krav og forventninger samt den endringen av familieform som vi har gjennomgått på halvannen generasjon. I boken er det stort fokus på at samfunn og politikere ØNSKER at alle skal jobbe fulltid for å sikre samfunnsøkonomien, for landets del og at det ikke er for barnas del at barna på død og liv skal i barnehage fra de er knappe 1 år. Samtidig får vi hele tiden høre utsagn som: "Alle barn trenger.." og "barna har godt av..."
Utsagn som svelges av oss foreldre, fordi vi oftest sett ikke har så mye valg...
Jeg bestemte meg tidlig for å la Mattias være i den trygge basen familien er, lengst mulig!
Med de aller beste intensjoner om å la Mattias gradvis tilvennes barnehagehverdagen, ved å utsette oppstart til han var 15 måneder, og la ham gå på halvt til han fyllte (minst..) 2 år, følte jeg at stien var lagt for hvordan vår familie, og lille Mattiasen med, skulle få det best mulig. Det innebar jo (selvsagt?) at mor i huset minimum jobbet 2 helger i måneden samt en kveld i løpet av uken.Det ble plutselig behov for 2 biler, nøye planlegging vedrørende hvem som skulle hente og levere og jeg har flere ganger følt meg presset over økonomi eller hatt dårlig samvittighet over alt vi ikke rakk. Alt skulle jeg få gjort de timene Mattias var i barnehagen, for fridagene skulle brukes til å
kooose oss :)
Fridagene er blitt brukt på koselige ting som småbarnstreff, svømmekurs og mengder med kosing og lek :)

Og: Joda. Resultatet er i høyeste grad at Mattias får være flere dager hjemme enn han er i barnehagen OG at han får kortere dager i barnehagen enn mange andre barn. Men den berømte tidsklemma er
også blitt en konsekvens av det valget, i tillegg til at det nå er uhyre sjeldent at far og mor i huset får gjort noe kjekt sammen. Vi har eksempelvis ikke en gang klart å gå på kino sammen, bare mannen og jeg, på halvannet år! Men hva som er best for
familien burde vel være det samme som hva som er best for Mattias?
Han får tilbringe masse tid sammen med mammaen sin. Men er det bedre? Er det til det beste for FAMILIEN F at vi har så få kvelder og helger
sammen?

Nå har jeg tatt en beslutning om å søke full plass allerede fra januar, og har sagt ja tak til en fast stilling på videregående skole som miljøarbeider. Kanskje er det til det beste for familien F at mor
ikke er på jobb om kveldene, helgene og alle helligdagene? Kanskje er det beste at vi nå får en stressfri hverdag i tillegg til 8 ukers sommerferie og fri alle høytider?!
Ja, DET tror jeg nok :) I bunn og grunn tror jeg alle barn det bra dersom de er del av en familie som har det bra!