En tanke

Tidligere i uken stod en jeg kjenner frem i VG med sin mobbehistorie. I ettertid har det florert med "mobbeløftet" linker på FB, og dette er jo bare positivt. Men det er altfor lett å signere på et slikt opprop, og tenke at "jeg skal selvsagt ikke mobbe noen!" Og så ikke tenke mer på det. Vi er jo tross alt voksne, og jeg håper da virkelig at vi har mer forstand enn at vi går rundt og mobber hverandre. (Her blir jeg straks arresstert av forskning som forteller at 5-9 % mobbes på arbeidsplassen osv, men jeg velger å ta fokus vekk fra den gruppen akkurat nå)

For hvor ellers har vi et ansvar? Utenom ansvaret for å selv støtte hverandre?

I søken om mobbingens opprinnelse (i et barnesinn), fant jeg en beskrivelse, som jeg opplever som ganske god:"Mobbing er egentlig ikke annet enn uakseptabel bruk av makt i relasjoner med andre. Makt er ikke stygt eller unaturlig, men krever veiledning. Hvis ikke vokser det som en villplante som tar hele hagen."

I denne artikkelen er det fokus på hvordan vi voksne kan se tegn på at våre barn er en mobber, og skremmende nok (synes jeg) hevdes det at det er MER mobbing i barnehagen enn i skolen?!

Mitt ansvar, som mor, står i hvert fall klinkende klart for meg: Det er mitt ansvar at min Mattias vokser opp til å bli en gutt som ikke misbruker makt. Til å være en gutt med empati og forståelse for individuelle forskjeller. Jeg vil gjøre det jeg kan og krysse alt som finnes av fingre og tær for at han aldri blir mobber. At han derimot blir en ungdom som snakker skikkelig, har respekt for voksne,og som står opp for dem som er svakere enn seg. Om vi alle bare gjorde dette, ville fremtiden se svært så lys ut :)