Marte Meo

Da jeg gikk på Ssa utdannelsen, lærte vi litt om Marte Meo, og hennes samspill- og kommunikasjonsteorier. Dette er jo 4 år siden nå, og kurset jeg tok den gangen var ren teori. Jeg hadde litt glemt hele teorien og ble litt overrasket da jeg fikk spørsmål fra en venninne om Mattias og jeg ville bli filmet i stellsituasjon og etterfølgende veiledet, så hun hadde et eksempel å ta med på kurset sitt. "Joda, spennende det", tenkte jeg, og gikk, til min venninnes overraskelse, med på det lille prosjektet!
Det var en rar fornemmelse å vite at vi ble filmet, og ikke minst vurdert med teoretiske øyne, men jeg tror nå at ting forløp slik som det pleier å gjøre når jeg steller Mattias.
Etterpå var det tid for veiledning og for å se videoen av samspillet mellom Mattias og meg med et teoretisk blikk på mor-barn samspillet.
Det var en underlig opplevelse! Men på mange måter en god og lærerik opplevelse også! Det var godt å få bekreftet vår komunikasjon og samspill, morsomt å se sine egne små "feil", og ikke minst: Alltid koselig å ha oss på film, som et minne:)
Det jeg synes er best med metoden er at den ikke er fokusert på "feil". Den fokuserer på de situasjonene hvor jeg følger Mattias sitt fokus, og lar meg selv observere, uten å påpeke, de situasjonene hvor mitt fokus er et annet sted. Jeg er jo "bare en mamma" og streber ikke mot å være perfekt (især siden jeg håper og tror at en slik forelder ikke finnes), men jeg ønsker selvsagt å gi Mattias alt han trenger! Da er det alltid lærerikt og positivt å se seg selv utefra (som nettop er verktøyet i Marte Meo metoden). Jeg tror vi alle hadde hatt godt av å se oss selv fra en slik vinkel en gang i mellom. Både i kontakten med våre barn, men også som venn, kone og kollega... Kanskje det skulle vært noens miniprosjekt?