Om det å være mor

LIVETS HØYESTE LYKKE
Den vesle varme ungen min
Gjør rare lyder med tungen sin
Han lager merkelige ord
Til glede for sin stolte mor

Min egen lille deilighet
Jeg har slik gunstig leilighet
Til gransking av den hvite rand
Av undrerkjevens første tann
En bitteliten snehvit spiss
Av verdens minste tannebiss

Du vesle fugleungen min
Den lubne skjønne kroppen din
Med de små rare klærne på
Og foten din med tærne på
Og hånden din og armen din
Og lukten din og varmen din
Er som et kjempemesseig hav
Din mor kan øse lykke av

Men uten kamp og uten slag
Skal jeg gi slipp på deg en dag
Hvor min du er -allikevel
Skal du bli stor og bli deg selv
Nå kan jeg bare pleie deg
Og elske deg og eie deg
Og leke med deg og ta i deg
Og være bunnløst glad i deg

Men når du selv om litt blir stor
Så vil du si: "Nei, æsj da mor! "
Og selvsagt har du rett i det
Det finnes ikke vett i det
Og så en dag om femten år
Skal denne bylten uten hår
Som sutter sine egne tær
Si: "Mor, så gammeldags du er"!

Og ser du mitt fotografi
Så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far
Å, gid så rare dere var! "
Hva sorger det vil volde meg
I strid for å beholde deg
Hva kamp det enn vil skape meg
Så vil jeg sikker tape deg...

Vi snakker sammen uten ord
For selvsagt sjønner jeg, din mor
Allverdens rare gurglelyd
Jeg legger munnen form av fryd
Mot nakkegropens myke skinn...

Å, vesle fugleungen mi

: Ukjent (for meg er det i hvert fall ukjent forfatter)

Sommer

Det er sommer i Bergen!
Jeg tør godt å si:
Endelig!
Den er kommet for å bli!
(et impuslivt minidikt er aldri å forakte, sommersdagen...)

Ingen steder i hele den videste verden, er mer takknemlig enn Bergen i solskinn! Det er ikke engang bare noe jeg sier, jeg er sikker på at det er et faktum!
Overalt i hele byen sitter/står/ligger det mennesker og bare nyter tilværelsen. (Inkludert Mattias og meg, som en sjelden gang sniker oss over broen for å se litt på verden og leke småurbane...)

Se bare hvor kreative folk kan være! Midt på en
parkeringsplass, midt imellom 2 hovedveier og en byggeplass, der har noen optimistiske sjeler laget seg en helt privat ministrand!

Ikke bare har de fluktstoler og parasoll, i tillegg har de faktisk hentet sand til å legge under seg!
Det er kort og godt fantastisk!

Sommeren inneholder så mange små gleder.

De tingene jeg har savnet i løpet av vinteren er helst de små tingene. Is i solen, jordbær, tusle målløst rundt og bare være til, ligge i gresset og bare være varm, bruke solbriller hele tiden...

Kan det finnes noe bedre enn å gå med bare tær i gresset (full i gnagsår etter den første lange gåturen med nye sandaler).

Med utsikt til streikevakter, blomster og fuglene som kretser over hodene våre?
Enkelte dager er skapt kun for å nytes, dette var en av dem :)

Da minnes jeg et vers min farfar ofte siterte, av Per Sivle. Jeg husker det ikke rett, og det står ikke i Sivle boken min, så jeg tar det, fritt tilpasset hukommelsen min:

Idag!
I dag gjer eg ikkje eit slag
Eg skal liggja i graset og sjå
på lerka som flyg høgt i det blå

Det er jo nesten det vi har gjort jo :)

Våren

"Ja, nå skriver vi første mars", sier jeg ut i luften mens vi drikker kaffe på gamlehjemmet mitt. (Jeg har stort eierforhold til arbeidsplassen min tydeligvis!)
De eldre damene sukker og mener at da kommer jo våren snart. Så tenker jeg på Henrik Wergelands hyllest til våren, og da er det heldig at diktboken er like ved så jeg kan dele den med de eldre damene på jobben og deretter med dere:
(et utdrag)

Til foraaret
O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig mer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjønt jeg nok ved, at Roserne vilde komme.