En hjertesak

Jeg benytter ukens mandagstema til en hjertesak :)
En hjertesak for meg er at jeg synes alle må ta stilling til organdonasjon. Man vet aldri hvornår man selv eller en man er glad i mangler et organ, og vi vet heller ikke (heldigvis) hvordan og hvornår vi skal dø. Det eneste som er helt sikkert er at vi en dag skal dø, av en eller annen grunn. Men DET trenger vi heldigvis ikke å ta stilling til :)

Det vi trenger og ta stilling til, og diskutere med den nærmeste familien, er om våre organer skal få redde andres liv gjennom direkte organdonasjon eller forskning.
Hundrevis av nordmenn står i kø, og venter på et nytt organ som kan forbedre deres livskvalitet og kanskje til og med redde deres liv. De færreste tenker over dette før det er for sent. Min hjertesak i dag er ikke å overtale folk om å bli donorer, men ganske enkelt til å ta et bevisst standpunkt!
Vær føre var, ta stilling og informer pårørende om hvilket standpunkt du har!

En blomst til deg som tar stilling :)
Det var min hjertesak og mitt hjertesukk i dag :)

Med de beste intensjoner..

Som "forberedelse" til morsrollen, leste jeg Tveitereids bok. Den drøfter barnefamilier sett i forhold til samfunnets krav og forventninger samt den endringen av familieform som vi har gjennomgått på halvannen generasjon. I boken er det stort fokus på at samfunn og politikere ØNSKER at alle skal jobbe fulltid for å sikre samfunnsøkonomien, for landets del og at det ikke er for barnas del at barna på død og liv skal i barnehage fra de er knappe 1 år. Samtidig får vi hele tiden høre utsagn som: "Alle barn trenger.." og "barna har godt av..."
Utsagn som svelges av oss foreldre, fordi vi oftest sett ikke har så mye valg...

Jeg bestemte meg tidlig for å la Mattias være i den trygge basen familien er, lengst mulig!
Med de aller beste intensjoner om å la Mattias gradvis tilvennes barnehagehverdagen, ved å utsette oppstart til han var 15 måneder, og la ham gå på halvt til han fyllte (minst..) 2 år, følte jeg at stien var lagt for hvordan vår familie, og lille Mattiasen med, skulle få det best mulig. Det innebar jo (selvsagt?) at mor i huset minimum jobbet 2 helger i måneden samt en kveld i løpet av uken.Det ble plutselig behov for 2 biler, nøye planlegging vedrørende hvem som skulle hente og levere og jeg har flere ganger følt meg presset over økonomi eller hatt dårlig samvittighet over alt vi ikke rakk. Alt skulle jeg få gjort de timene Mattias var i barnehagen, for fridagene skulle brukes til å kooose oss :)
Fridagene er blitt brukt på koselige ting som småbarnstreff, svømmekurs og mengder med kosing og lek :)
Og: Joda. Resultatet er i høyeste grad at Mattias får være flere dager hjemme enn han er i barnehagen OG at han får kortere dager i barnehagen enn mange andre barn. Men den berømte tidsklemma er også blitt en konsekvens av det valget, i tillegg til at det nå er uhyre sjeldent at far og mor i huset får gjort noe kjekt sammen. Vi har eksempelvis ikke en gang klart å gå på kino sammen, bare mannen og jeg, på halvannet år! Men hva som er best for familien burde vel være det samme som hva som er best for Mattias?
Han får tilbringe masse tid sammen med mammaen sin. Men er det bedre? Er det til det beste for FAMILIEN F at vi har så få kvelder og helger sammen?
Nå har jeg tatt en beslutning om å søke full plass allerede fra januar, og har sagt ja tak til en fast stilling på videregående skole som miljøarbeider. Kanskje er det til det beste for familien F at mor ikke er på jobb om kveldene, helgene og alle helligdagene? Kanskje er det beste at vi nå får en stressfri hverdag i tillegg til 8 ukers sommerferie og fri alle høytider?!
Ja, DET tror jeg nok :) I bunn og grunn tror jeg alle barn det bra dersom de er del av en familie som har det bra!

Hva skal vi med barn?

I januar starter jeg å jobbe igjen deltid, og min mann blir hjemme de dagene jeg jobber i 6 måneder. Deretter var det min opprinnelige plan at Mattias skulle begynne i barnehage 2-3 dager i uken. Jeg har hatt mye tanker igang rundt hva som er best for Mattias, og hvordan vi vil at hans barndom skal være. Da jeg kom over denne boken av Simen Tveitereid, fallt en del ting på plass for meg... (les intervju med Tveitereid) Det viktigste for meg er at Mattias blir et trygt og harmonisk barn, og ved å se på all forskningen denne boken understøttes av, ser jeg at løsningen på det blir å holde ham ute av barehage frem til han er 2 år, og kvalitetssjekke den barnehagen han skal starte i som 2 åring. SV har snemlig stort fokus på at det skal være nok barnehageplasser (det er nemlig svært bra for samfunnsøkonomien på kort sikt om alle sender sine barn i barnehage fra de er 10 måneder, for å jobbe 100%), uten at det er noe fokus på kvalitetssikring av barnehagene. (her refererer jeg til antall pedagoger per barn, utskiftninger av vikarer, dårlig inneklima, utrygge uteområder og manglende uteområder)
Jeg gleder meg til å starte å jobbe igjen, selvsagt! Men det er MITT behov! Og Mattias skal ikke straffes fordi hans foreldre har behov for å arbeide litt. Da får det bli min oppgave og flekse hverdagen til, med hjelp fra Mattias sin mormor, slik at Mattias nå får de 2 viktigste årene hjemme, før han sendes ut i den store verdenen som en barnehage er.
Siden norske førskolelærere bruker Jesper Juul mye for tiden, avslutter jeg med et sitat av Jesper Juul: Det er naivt å tro at barnehager er til for barnas skyld. Det har de aldri vært!

Fokus på foreldreundervisning

Som hjemmeværende får jeg jaggu sett God Morgen Norge! I dag var det to spennende gjester i studio. En av dem var nærmest et geni, den andre en dyslektiker som ikke ble diagnostisert før hun var voksen, og derfor ikke lærte å lese og skrive før hun var i midten av tredveårene! Tidligere har jeg nevnt at jeg opplever foreldre skyver et større og større ansvar over på lærerne og skolen. Da blir jeg glad når jeg kommer over nettsider som hjernefabrikken Her tilbys undervisning og kurs til foreldre som har barn med lærevansker eller "bare" ønsker inspirasjon og hjelp til å støtte opp om sine barns intellektuelle utvikling.
Jeg har selv truffet mange barn og unge, både privat og gjennom arbeid, som har hatt så store læreproblemer og konsentrasjonsvansker at det nærmest er invaliderende. I den alminnelige skolen blir slike barn ofte tapere. Dersom foreldrene selv kommer på banen, og jobber sammen med skolen for å hjelpe sine barn, kan resultatet ofte bli betydelig bedre. Spesielt tenker jeg da på ringvirkningene. Barn som ikke har utbytte av undervisningen tendenserer i første omgang til å forstyrre medelever, og på lengre sikt til å få problemer med utagerende oppførsel og i tenårene ses ofte en rusproblematikk. Derfor er det i aller høyeste grad et samfunnsproblem som skolen MÅ jobbe med, men jeg finner en trøst i at det også er mye man kan gjøre selv. Det tyngste for en forelder må vel strengt tatt være å stå maktesløs å se på et barn som ikke har det godt?! Nettsiden har i tillegg et fokus på hjernetrim som forebygging mot demens. Noe som kanskje kan motivere oss til å fortsette å lære nye ting selvom vi er voksne? Det virker i hvert fall motiverende på meg :)

basale behov

Det er et kjent uttrykk at "jo mindre du har jo mer vil du ha". Når uttrykket brukes er det ofte snakk om penger, eller andre materielle goder. Det er tydeligvis det som er viktigst for folk flest. Dvs. det er det viktigste så lenge alle primær behov er oppfylt... For meg har de siste månedene med manglende og avbrutt søvn, fått meg til å forbinde dette uttrykket med kun det. Søvn. Endelig har jeg da fått merket på min egen kropp hvor korrekt Maslows behovspyramide er! Det eneste jeg klarer å tenke på er at jeg er trøtt.
Da er det lett å dra paralleller til barnas arbeidsdag som skoleelev, og hvor vanskelig det er for dem å tilegne seg lærdom, både faglig og sosialt, når de møter til time uten tilstrekkelig søvn, frokost og uten matpakke i skolesekken. Med paralleller til det forestående valget er det interressant å se hvem som prøver å skyve dette ansvaret, også, over på lærere og stat, og hvem som prøver å fortelle oss at "noe må strengt tatt foreldrene selv ta ansvar for".
Med gratis skolemat får selvsagt barna mat i kroppen, men er det rett at skolen skal oppfylle barnas primærbehov? Skal ikke foreldrene ta den jobben og la lærere gjøre det de er ansatt for?
Det er faktisk en menneskerettighet å få oppfyllt alle primærbehov, og det er statens jobb å overta dette ansvaret for foreldre som ikke har mulighet til å oppfylle sine barns behov. Dvs at det, etter min mening må være en direkte ansvarfraskrivelse, for å ikke si forsømmelse, når foreldre vil skyve ansvaret for mat over på skole og stat...
Nei, la foreldre og lærere fokusere på og ta ansvar for hver sin jobb!

Et friskt samfunn?

I Danmark er det aktuelt nå å tilby muligheten for å "frasortere" fostre med anlegg for psykiske lidelser. Dvs. de mener å ha teknologien som muliggjør dette, så skal det "bare" taes stilling til om dette er etisk forsvarlig.
Så vidt jeg har forstått er det fortsatt usikkerhet rundt hvor stor rolle henholdsvis arv og miljø har for utvikling og debut av psykisk sykdom. Meg bekjent kan man ha anlegg for dette, men unngå å bli syk vha. en trygg og forutsigbar barndom uten traumer, mens man motsatt kan være genetisk frisk men på tross av dette utvikle psykiske lidelser.
I nyheten kan vi lese at en begrunnelse for å tilby denne sorteringen er at mennesker som eksempelvis er skizofrene da kan bli gravide, ta abort dersom barnet deler den syke forelders gener og beholde barnet dersom det i utgangspunktet er friskt.

Fantastisk plan! La oss med fullt overlegg plassere friske, uskyldige barn hos skizofrene foreldre, så får vi i det minste bevist en gang for alle at miljøfaktorer alene kan gjøre mennesker psykisk syke. Da vil vi vite at disse barna i utgangspunktet var psykisk frisk, noe som gjør det veldig enkelt om 20 år å se hvor stor andel av disse barna som alikevel ble skizofrene!

Om de i beste fall ikke selv blir skizofrene, så gjør det nok noe med et barns virkelighetsfornemmelse og sosiale liv når ens foreldre feks. har storhetsforestillinger, er paranoide, hører stemmer eller til og med har flere personligheter...

Lykke til til forskerne som har brukt årevis og mange millioner på å utvikle denne storslåtte metoden for å engang i fremtiden ha et psykisk friskt folkeslag.