Fremover.....

Inspirert av medblogger "Er underveis", vil jeg snakke litt om barndom i dag!

Livet går fremover, utviklingen likeså. Ofte blir jeg i stuss over hva som virkelig er gått fremover og hva som, på noen måter, heller burde betraktes som en utvilking til det verre?
Ta barndommen som et eksempel! Da jeg var barn var hverken jeg eller andre barn jeg jente, i barnehage. Vi løp ut når frokosten var spist for å leke med de andre i gaten. Min mor var noen ganger med, men ofte ble vi bare ropt på når hun mente vi burde være sultne.

vi kjedet oss ikke og trengte aldri noen vokse til å "sysselsette" oss. Jeg husker de få gangene jeg sa til min mor at jeg kjedet meg: Svaret var blankt: "Kjeder du deg? Da kan du rydde rommet ditt!" Så var vi kjappe til å finne på noe å gjøre på gitt :)
Det var stort å få gå på teater, kino, ja til og med leie film var usedvanlig...


Nå føler jeg meg til tider nesten uglesett fordi Mattias "kun" går halvt i barnehage. Det er knapt andre barn vi kan leke med på dagtid, og jeg har inntrykk av at barna i dag aktiviseres og utsettes for stimuli i en så stor grad, at de ikke lengre er i stand til å finne på ting selv! Selv min gutt på 18 måneder er begynt å vise stor interresse for film (Drømmehagen) og er alt er racer på iphonen min... Men foreløpig kan han godt aktivisere seg selv. (Min jobb er vel strengt tatt å la ham fortsette med det...)

Ja livet er ganske annerledes for våre barn, enn da vi var barn, på både godt og vondt.
Jeg ser også at det er mer vanlig nå at barna er i organisert aktivitet oftere enn i frilek, oftere enn de er ute i skog og mark. Jeg tenker at barn ofte "mangler å få lov til" og "bare" leke for seg selv og "bare løpe litt" ute i skogen. Vi SKAL for ofte noe...Vi skal alltid videre, FREMOVER!

I en travel hverdag burde vi nesten satt fast av tid på "timeplanen" til å bare slappe av sammen?
Får dere nok tid til det?