Med rett til å velge?

Vi er så opptatte av det. At vi mennesker (de voksne, eller rettere sagt myndige, mennesker) skal ha rett til å velge. Vi skal ha muligheten til å ta alle de valg vi ønsker her i livet når det gjelder skolegang, venner, jobb, nærmiljø og verdier og synspunkter. Vi er så blendet av "parolen" om menneskets frie valg, at vi ikke lengre ser hvor naturen ønsker at vi trekker den linjen. Når jeg hører norske jordmødre slår alarm om at aborterte fostres hjerter slår i opptil 90 minutter etter aborten er utført, og at de "skal legges til side", da er det ikke lengre abort, det er drap! Hjertet mitt rives opp av slike historier, og som mammablogger må jeg av og til få lov å tømme frustrasjonen og sorgen over slike valg ut, og det gjør jeg her i dag...

For det er noen ting man ikke kan (eller bør om du vil) velge. vi kan ikke velge hvor vi er født, hvor vi stammer fra, hvilken legning vi har eller hvem familien vår er. Vi kan velge hvordan vi takler disse uvalgbare tingene, men vi kan ikke velge det bort fra den vi er. I disse dager kjører en ny runde med valg. Flertallet i Stortinget har bestemt at fra nå av skal alle gravide tilbys ultralyd i uke 12. Da gies vi flere valg. Avvik kan oppdages tidlig og man kan få foretatt fostervannsprøve for å se etter bl.a. kromosomfeil.  (Ingen ser ut til å tenke særlig mye på at selve foretakelsen av prøven innebærer en risiko på 0,5-1 % på spontan abort!?)

Allerede velger 90 % av de gravide som får påvist Downs vha. fostervannsdiagnostikk abort. Tross dette fødes det, heldigvis fortsatt barn med Downs, men mange av de fødte barna med downs fikk ikke syndromet påvist før etter fødselen. Med tilbud om tidlig ultralyd til alle tror jeg det vil fødes enda færre barn med Downs. Mange vil nok mene at det jo er det beste "dersom foreldrene ikke klarer det ansaret det er med et barn med Downs".  Her vil jeg hevde at disse foreldrene da mangler kunnskap om hvor stor glede og kjærlighet mennesker med Downs har, viser, deler og gir til sine omgivelser. Med hvilken rett vil vi forsvare at barn aborteres fordi de er annerledes? Jeg skal ærlig innrømme at jeg er lykkelig over å ha fått to friske (så vidt jeg vet) og tilfredse barn, men ville jeg elsket dem mindre og tenkt på dem på en annen måte om de ikke var det? Det er det jeg har vanskelig for å tro. Jeg har arbeidet med mennesker, både barn, ungdom og voksne, med downs og andre funksjonshemninger, mer eller mindre siden 1999, og er glad for alt det jeg har lært av samspillet, gleden og åpenheten som denne gruppen mennesker viser. Her er det aldri snakk om skjulte meninger, løgn eller falskhet. Alle følelser som oppleves kommer frem, på godt og vondt. Her tror jeg vi alle kan lære mye av mennesker med Downs sydrom.

Når det kommer til valg, vil jeg slå et slag for barnas valg! Noen ganger glemmer vi deres rett oppi alt fokuset vi har på våre egne valg....