Det man ikke taler om....

Det man ikke taler om, det eksisterer ikke. Slik er det med mange saker, hendelser og problemer. Slik psykiske lidelser en gang var noe man ikke talte om, mens det nå er kjent at så mange som 25 % av oss blir rammet av psykisk sykdom i løpet av livet, i mer eller mindre alvorlig grad.

Min farfar har i flere sammenhenger nevnt "sitt opphold på Valen". Han har nevnt det i forbindelse med   at jeg har spurt inn til ting som han laget der (hvor jeg kun fikk til svar: det laget jeg på valen). Han har også nevnt at det var en vanskelig periode for ham. Utover det vet jeg ikke stort.

Jeg har bladd litt i boken "52 opplevingar i Hordaland" og kom over, nettopp Valen der!.
Der det er nevnt som det første offentlige psykiatriske institusjonen i Hordaland. Valen drev i perioden 1949-55 lobotomi og "På lang veg høyrde bygdefolket skrik og klagerop bak murane" står det.

Valen måtte få asyl til å lage en egen kirkegård for pasienter av sykehuset, grunnet at lokalbefolkningen nektet å bli gravlagt samme sted som de sinnsyke. Litt villt for meg, men den siste som ble gravlagt der var kun for 11 år siden.

Jeg mener farfar var innlagt der en gang på 70-tallet, et tiår etter at den berømte dikteren Olav H. Hauge, var innlagt der for siste gang. Mange av diktene hans omhandler tiden på valen. En skildring på en av Hauges medpasienter lyder: "Eg stend her, eg, seddu. Eg stod her i fjor og eg, seddu. Eg kjem til å stå her, seddu."

Vi klager over nåtidens behandling av psykisk syke, men jeg vet alt for lite om hva som foregikk bak disse murene. Vi vet om de groveste overgrepene som ble gjort, men vi vet ikke om hvordan de hjalp dem som faktisk fikk livet sitt tilbake etter "oppholdet" der. Slik som Hauge fikk det og slik som min farfar fikk det.

Både Hauge og farfar er døde, men jeg opplevde at farfar hadde varme og trygghet i hjertet de få gangene han nevnte Valen for meg.

Jeg kunne ønske meg mer førstehåndskunnskap om hva som skjedde på Valen og jeg kan kun angre på at jeg aldri pratet mer med farfar om det. I dag er det 7 år siden farfar døde, så det er for sent til det. Jeg får heller søke mer litteratur...

Jeg savner farfar fortsatt, og tenker ofte på han. Har massevis av gode minner :)

Ljos over grav.