1. mai 2010

I dag er det 1. Mai.
DA kjenner jeg at i dag blir jeg litt ettertenksom. For hva betyr 1. Mai? For meg og for deg, i 2010? Siden 1947 har det vært en offentlig høytidsdag i Norge, en bevegelig helligdag, men det er jo så mye mer enn det, egentlig, eller?
Jeg kjenner på at det først og fremst, for folk flest, bare er en fridag, eller, selvsagt, arbeidernes fridag, (med unntak av meg og alle mine kollegaer da, for jeg skal på senvakt om noen timer - og det gir jo gode penger...) for 120 år siden ble den første 1. mai feiringen gjennomført i Norge, med tog og taler (mange markeringer ble utsatt til nærmeste helg for å ikke komme i konflikt med arbeidsgivere). Frem til 1919 var det fremste, om ikke eneste, kravet, lovfestet normalarbeidsdag på 8 timer.
Bare tenk at i 30 år demonstrerte folk for ting vi i dag tar som en selvfølge. Eller dvs at vi (noen av oss i hvert fall) synes det er skrekkelig at vi må være på jobb i hele 8 timer!! Dengang var parolen: "8 timer arbejde, 8 timer frihed og 8 timer hvile!" Det virker da som en rettferdig inndeling etter mitt syn :)
(bildet er fra et 1. mai tog på Rjukan i 1919)

Så lenge jeg kan huske har jeg kun deltatt på en enkelt 1. mai markering. Det var heller stusselige greier. Vi gikk i et demonstrasjonstog, ca 30 mennesker, og demonstrerte for likelønn om jeg ikke husker helt feil. (Det gjør vi forøvrig fortsatt, og dette er noen år siden...) Toget startet ved rådhuset og gikk til Folkets hus (dvs, ca 300 meter). Der gikk vi inn, et par taler ble holdt, snitter og kaffe ble fortært, og vi gikk hjem igjen. Etter den gangen har jeg holdt meg hjemme, fulgt litt ekstra med på nyhetene om noe interressant har skjedd i løpet av årets markeringer og ellers bare tatt det som en velfortjent godt betalt dag på jobb!!

Men selv om jeg ikke er blandt de som går i tog og lytter på alle talerne rundt om, så er nok 1. maifeiringen kommet for å bli! Utenom å være en mulighet for å i fellesskap markere standpunkt, demonstrere og samles, gir også dagen all verdens arbeidere et lite klapp på skulderen, og en pust i bakken, om de velger å ta muligheten...